Dette spørsmålet stilte jeg meg selv da jeg gikk nedover Østerveien i Kristiansand mens jeg pakka skjerfet mitt tettere rundt halsen. Jeg hadde hatt en litt for lang arbeidsdag og ute var det både mørkt og kaldt. Og idet jeg holdt på å falle før ørtende gang tok jeg meg selv i å tenkte "Hva i alle dager holder jeg på med? Hvorfor bor jeg i Norge vinter etter vinter?Noen søknadsprosesser og intervjurunder senere, satt jeg på et fly på vei til Barcelona.
Jeg visste at jeg skulle jobbe med et prosjekt gjennom NMS som heter Puente. Jeg visste at det innebar å jobbe med arabisktalende innvandrere. At jeg skulle være brobygger mellom det arabiske og spanske samfunn, men også at jeg skulle jobbe i en kirke som hadde som visjon å være brobyggere mellom Gud og mennesker. Men mer enn det, visste jeg ikke. Og jeg må innrømme at da hjulene på flyet traff spansk (Catalansk?) jord, tenkte jeg nok en gang "Hva i alle dager holder jeg på med?".
Nå har jeg bodd her en stund, og vet mer av hva jeg holder på med.
Jeg vet at å jobbe med Puente betyr å undervise barn i engelsk og musikk, passe babyer, ha søndagsskole, hjelpe til med lekser, og ikke minst å bli glad i nye mennesker. Jeg vet også at å bo i et annet land betyr morsomme og kleine situasjoner. Som for eksempel den gangen jeg måtte mime til dama i resepsjonen på treningssenteret, kun iført håndkle og undertøy, at jeg hadde låst inn nøkkel og klær i garderobeskapet.
Å bo i nytt land betyr også frustrerende situasjoner! I begynnelsen hadde jeg ikke nok språk til å formidle selv de enkleste ting – langt mindre hvem jeg er! Men som jeg har lært her, ”Man tager hvad man haver”. Menneskene her har ikke overflod av penger, men de gir av det de har. For eksempel tid. De tar seg tid til å lytte når jeg prøver å snakke spansk, og tro meg – det tar tid å finne de rette ordene og å bøye verb riktig (heldigvis blir det lettere for hver gang jeg snakker)!
Og de inviterer meg alltid inn selv om leiligheten er altfor liten eller skitten. ”Bli med meg hjem, jeg kan lage middag og du kan vaske”, sier de bare. Jeg har derfor blitt inspirert til å gi av det jeg har, og noen ganger er et blikk nok!
Det lærte jeg av Puma i spanskklassen min på Puente. Læreren vår er fra Argentina og har en vanskelig dialekt. En gang glemte hun å snakke tydelig, og det var umulig å forstå hva hun sa. Jeg så Puma løftet hodet fra skriveboken sin for å lete etter bekreftelse. Lettelsen hennes var enorm da blikket mitt møtte hennes, og hun forstod at jeg var like forvirra som henne. De store øynene hennes forvandlet seg til smale streker i et varmt smil. Så ble vi venner da, Puma og jeg. Et blikk var nok.
Jeg er så ufattelig glad for at jeg spurte meg selv om hva jeg holdt på med den vinterkvelden i fjor. For mens jeg har vært her i Barcelona har jeg lært så ufattelig mye. Skulle alt skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives. Men jeg har fått lære at jeg kan være brobygger mellom Gud og de menneskene jeg møter. Og kanskje viktigst av alt, har jeg blitt mer nysgjerrig. Ikke på hva jeg holder på med, men hva Gud holder på med. Og det har gitt meg muligheten til å bli enda bedre kjent med han, og hvem jeg er i han.