Livet er ikke bare burde burde - men noen ganger føles det sånn
Nå har jeg har faktisk vært i to hele måender. Det er helt sykt å tenke på. Jeg føler nemligjeg har vært her et helt halvt år. Tid er rart! Uansett, jeg har oppdaget at selv om livet her er nokså annerledes enn livet i Norge, er livet på mange måter også ganske likt. En av likhetene er at livet her er ganske hektisk. "Å, jeg burde..." er noe jeg føler jeg sier litt for ofte her
For det er mye som skal gjøres! Vi jobber egentlig ikke så mye, men vi jobber formiddag og kveld. Ofte har vi fri midt på dagen, men det er ikke mer tid enn det som det tar å få hevet i seg mat, planlagt neste time og reist til rett senter. Derfor har jeg begynt å sette stor pris på fridagene. Men det er så mye jeg burde gjort på disse dagene. For jeg må lage mat, vaske, gjøre spansklekser, trene, lese bibel og handle de dagene jeg har fri. Også vil jeg jo være litt sosial. Å finne en rytme på hverdagen er derfor fremdeles "work in progress".
Team Spain in France
Etter noen uker med litt for mye "burde, burde", besøk fra Norge (NMSU-ansatt Trine og Mor og søster (begge deler var skikkelig stas!), noen mislykkede salsatimer og mye jobb kjente jeg at det var greit å komme seg litt vekk. Noe av det som er så fint med å være en del av UCREW er at det du er en del av en gjeng unge mennesker som jobber for NMS i hele Europa og midtøsten. Derfor satte vi oss på bussen til Nîmes (bare noen timer på buss) for å besøke Silje og Julie som er på UCREW der. Det var helt riktig å komme seg litt vekk fra storbyen og det var fint å få hvilt, spist god matt, sett på side om side, og bare kunne snakket eget språk. Vi fikk også se hvor de jobbet, og vi fikk møtt noen av de menneskene de omgåes med. Selv om vi er plassert i ulike land, er vi på en måte i samme situasjon og vi fikk delt og snakket sammen om gleder og om utfordringer. Det var fint!
En hverdag med oppturer og nedturer
Livet i Norge bestod av hverdager med oppturer og nedturer. Slik er det også her. Heldigvis er det MANGE oppturer og gleder. Julie og jeg jobber i verdens beste team med mange gode mennesker. Alhamdulillah (=arb. Takk Gud)! De er kollegaene våre, men de er også vennene våre.
Club de deberes
Et av ukens høydepunkt og opptur for min del, er lekseklubben vi har på senteret i Mataró. Her får jeg jobbe med den aldersgruppa jeg trives mest med (6-8 år). Den timen vi er sammen er en ren fest! Barna har aldri lekser, men klassen er på ingen måte bortkastet. For hele timen er en gylden mulighet til anledning til å knytte relasjoner til barna der og til å vise Guds kjærlighet, og det kan man gjøre selv uten språk! For eksempel ler vi mye sammen. Barna syns det er veldig stas når de kan lære meg spansk. Og de er skikkelig flinke lærere! Til forskjell fra mange av de voksne jeg møter her, så kan ikke barna noe annet språk (bortsett fra Katalan, men det hjelper ikke), så den eneste måten å forklare på er ved å vise. Forrige gang gikk flere av jentene sammen inn for å lære meg et nytt verb. Det ble nesten et helt teaterstykke og gleden var STOR da jeg endelig skjønte hva som ble sagt! Til tross for både forskjeller i alder, kultur og språk har vi blitt gode venner. Man kommer langt med latter! "Når du ler, så ler vi også sier barna", så da ler vi sammen. Det er fint!
Retreat med ungdommene
En annen opptur var da jeg i helgen var på en ungdomsretreat med ungdommene fra den arabiske kirken. Ungdomshelgen gikk med til å ha mye undervisning. Vi snakket om hva det vil si å ha identiteten sin i Kristus. Det var fint å se ungdommer som har et så dypt forhold til Gud. De var ikke bare der for det sosiale, men fordi de faktisk ønsket å søke sin egen tro. Det var inspirerende å se. Det var også spennende
å høre om hvordan det var for dem å vokse opp i Spania når de enten selv var født, eller hadde foreldre som var født, i et annet land. Særlig var det en samtale som gjorde innrtykk på meg. En av jentene (15 år), var fra Egypt og var ortodoks kristen. Hun fortalte om kristendomsforfølgelsene som pågår i Egypt. Kristne ble drept hele tiden. Bare for noen uker siden hadde en menighet satt seg på bussen for å dra på menighetstur. Bussen ble angrepet og alle drept "(...)and that is old news. These things happens all the time". Jeg spurte hva det gjorde med henne å vite at hun kunne bli drept når hun gikk i kirka. "Var du redd?",spurte jeg. Hun ser på meg med ro og sikkerhet i blikket "Nei, hvorfor skulle jeg være det? Om jeg dør i kirka blir jeg hvertfall en martyr". Det var både trist og inspirerende å se slikt mot jenta overfor meg. Det gjorde inntrykk. Resten av helgen gikk med til leking, leirbål, sport og spill og selvfølgelig norske vafler! :D Btw, jeg ble også sendt ut i gata for å reklamere for koret vi skulle starte. Så da måtte jeg snakke med kvinner da. på spansk. Og de FUNGERTE! Det var opptur det!
Også er det noen nedturer...Selv om hverdagen her er fylt med mange gleder og oppturer, er det også noen nedturer. Det er dager der jeg kjøper feil varer på butikken (kjøpte ferdigkokte egg, fungerer bra, men ikke til å bake med, kjøpte avføringsmiddel istedenfor juice - det ble en slitsom kveld), ikke får til noe spansk, der barna på barnepassen bare griner eller jeg går hjem fra jobb og alt har gått helt "dritt". En slik dag hadde jeg for ikke så lenge siden.
Club de TeatroJeg og Julie skulle ha vår første teaterklubb - alene! Vi var klare og gira og føte at vi hadde en god og trygg nok relasjon med jentene (4.-7. klasse) til at vi kunne klare det, selv med begrensede språkkunskaper. Vi planla nøye aktiviteter og øvde oss på hvordan forklare dem på spansk. Men det hele begynte nokså dårlig. Allerede før timen hadde begynt, skar det seg. Da jeg kom inn i klasserommet, satt to jenter og gråt fordi en annen hadde slått dem... Resultatet var at alle var sure på hun som hadde slått og ingen ville være på lag med henne når vi skulle leke. Det var dumt, siden vi bare hadde forbredt lagleker. Vi fikk det til å fungere på et vis. Men da det var et kvarter igjen begynte jente å krangle, denne gangen på arabisk. Vi fikk ikke til å stoppe dem. Vi måtte derfor hente en annen lærer som snakket arabisk, og det hele endte med at vi måtte avslutte timen før. Det var nedtur. Heldigvis forstod jentene at de hadde oppført seg dårlig for vi fikk klem og en unnskyld av samtlige på veien ut. Selv om det endte litt ugreit var det hedligvis ingen skade skjedd. Da vi møtte de igjen uka etterpå hadde vi det gøy igjen.
Et år på utveklsing er en mulighet til å lære mye nytt!
Jeg elsker å lære! Og tre år på teologistudiet er virkelig en god anledning for å lære masse. Da jeg slutta å studere var jeg litt redd for at jeg skulle savne å lære, men der trengte jeg ikke bekymre meg, gitt, for er det noen du gjør mens du er i utlandet, så er det å lære! Det er både gøy og utfordrende å lære å kjenne kulturen til de menneskene jeg møter og språket de snakker, men jeg lærer også så vilt mye om meg selv.
Språk = identitet (nesten)
Når jeg ikke kan språket ordenltig, kjenner jeg at det er utfordrende å få vist hvem jeg er. Jeg kan ikke komme med oppmuntrende ord, formidle tanker jeg har, komme med vittige kommentarer, eller bare få sagt hva jeg tenker og tror. Jeg har derfor følt at de jeg ommgåes med ikke kjenner meg, Maria Othilie. Denne tanken fikk jeg litt bekrefta da jeg ble beskrevet som: snill, blid, sjenert og stille. Tenk, så feil kan man ta! Jeg kjente at jeg ble irritert! Ikke det at det er noe galt i å være sjenert eller stille, men det er ikke meg! Jeg har funnet at mange av de tingene jeg er flink til, er knyttet til språk. Når språket har blitt tatt fra meg, har jeg heldigvis oppdaget at jeg er flink på andre ting også. Det har vært lærerikt!
Et blikk sier mer enn tusen ord
En av de tingene jeg har oppddaget at jeg er god på, er å få andre til å slappe av ved å ikke være redd for å gjøre feil (lærte det av gode forbilder på Ansgar!). For eksempel så snakker jeg spansk, jeg knoter, gestikulrer og prøver. Jeg lærer hele tiden og språket går bedre og bedre, men noen ganger går det helt galt. Da ler jeg og de jeg er med ler som oftes også. Også senker de skuldrene. For jeg snakker mye med kvinner som heller ikke kan så mye spansk. Så da er vi på samme nivå. Og det er så fint! :D Det beste jeg vet er spansktimene med kvinnene som lærer spansk på nybegynnernivå!Vi bonder nemlig over at vi ikke forstår. Læreren vår er nemlig fra Argentina og har en helt uforståelig dialekt. Hun er som regel flink til å snakke saaaakte og snakke "renere", men noen ganger glemmer hun seg og ingen skjønner noe. Så da løfter samtlige elever blikket fra skrivebøkene sine for å søke andre elevers blikk. "Skjønner de andre dette?". Lettelsen er enorm i ansiktene til to blikk som finner hverandre. Øynene går fra store og åpne til smale streker og ansiktet sprekker opp i flotte, varme smil. Så blir vi venner da. Selv om vi ikke kan snakke sammen. Men vi har hverandres blikk og et blikk sier mer enn tusen ord..